Visumsøknadlevering på den indiske ambassaden i formiddag var en lett pussig opplevelse, pga. den drøye timen seansen faktisk tok og ikke minst det svært varierte klientellet, som man da fikk rikelig med sjanser til å studere. Det kunne deles inn i noen hovedgrupperinger: Etniske indere; norske forretningsfolk; norske turister og slike som interesserer seg for yoga og denslags og derfor egentlig ikke er turister, men
reisende. En lett arrogant type forretningsmann forsøkte å snike i køen fordi han åpenbart var viktigere enn alle andre, og ignorerte tilsnakk fra en i den første gruppen. Dermed fikk han heller en saklig, men hørbar (for alle som var til stede) overhøvling av en norsk dame, og forlot stedet i indignert harnisk, mens jeg begynte å le. Da hadde kjedsomheten allerede blitt fordrevet med perlebrodering, som inderne fulgte med en blanding av vennlig og sjenert interesse. Selv studerte jeg turbaner, både forsøksvis diskret titting på mangogule utgaver i lokalet og en slik vakker, himmelblå en på et bilde på veggen, som var dekorert med alt fra en obligatorisk Taj Mahal-plakat til yppige tempeldanserinner utkåret i tre.
Senere, i atelieret, holdt jeg på med en kjole som er så rosa at den nesten svir i øynene. Deretter var det mer søm på perlekravene, og nå har jeg også dratt andre med meg inn i galskapen: Min assistent kom så inn i denne materien at hun liksågodt jobbet på overtid. - "Bare litt til," er jo en velkjent psykologisk mekanisme. Det begynner som kjent i det små.
No comments:
Post a Comment